Tuesday, 6 October 2015

Tremors 5: Bloodlines - Okay

Today "Tremors 5: Bloodlines" was finally released across the board. It's been a little over a year since I first reported on the then rumours of a full Tremors reboot, which turned into news of an actual Tremors sequel just under a year ago. Fans have been mixed in their expecations, some being very excited, others being skeptical. But how exactly did "Tremors 5: Bloodlines" turn out?

There is a surprising amount of good material in "Tremors 5: Bloodlines". Going to Africa gives us new, but familiar, scenery in a franchise that's a quarter century old. We get new characters (Burt Gummer is the only remaining original character), new weapons, and kind of new graboids. Because this is Africa, and the local graboid life cycle turns out to have evolved slightly differently than its American cousin. The picture from the trailer that I speculated was a mixmaster creature? Turns out it's actually a plain old regular assblaster, just of the African variety. That alone fixed a lot of issues with the film for me. They went all out and made the monsters bigger and scarier, but still retained the core basics we've learned from the four previous films and 13 episodes of TV. 

But where there is only "some good", there is usually a lot of bad and meh. And "Tremors 5: Bloodlines" does have a lot of meh. Despite its short runtime of 100 minutes and being pretty packed with action sequences, I felt the urge to pick up my phone and see what happened on twitter and snapchat. It just doesn't grab on to you as well as I'd like. Jamie Kennedy's new character feels forced, and like a weird rip-off of "Tremors" TV's Tyler Reed. Who again in his time felt like a rip-off of "Tremors 3: Back to Perfection"'s Jack Sawyer, but Tyler got himself 13 episodes to redeem himself. Jamie's Travis gets 100 minutes. Despite some obvious "twists" and character revelations that the audience sees coming from a mile away he just ends up being an annoying sidekick that thinks he's a lot funnier than he actually is.

So all in all I am pleasantly surprised with this film, but I was also hugly skeptical. I'm pleasantly surprised because it isn't completely terrible. It feels like someone tried to make a Tremors film who just didn't know how, which is kind of exactly what it is. Stampede Entertainment was not involved, so the guys over at Universal 1440 has tried to recapture the magic unsuccesfully. Luckily Michael Gross knows Burt Gummer better than anyone and makes sure that what Burt does is what Burt would do. If you are a Tremors fan I would tell you to watch this film, otherwise there is no bother. It's the fifth best installment in a film franchise with five films.

Tuesday, 28 July 2015

Tremors 5 Trailer Surfaces - Spoilers Level: Medium

A trailer has emerged for "Tremors 5: Bloodlines". With a little over two months left till the home release we finally get a closer look at what to expect. Is it good? Be warned that the rest of this post will look into the trailer, and may therefore contain spoilers for the film itself.

The All-New Movie Tremors 5: Bloodlines available October 6th on Blu-ray, DVD and Digital HD.Jamie Kennedy joins Michael Gross in this cult classic franchise > http://uni.pictures/Tremors5Portal#TremorsMovie

Posted by Tremors on 27. juli 2015

So what do we think? Is this something we're excited about? Is this what we have been waiting on for over a decade? Personally, I am really disappointed at what we get here. It doesn't seem to really match any of the previous Tremors film on any level. Be it the visuals, the audio, the acting, or the thematics. Not even Michael Gross seem to quite remember how to pull off a decent Burt Gummer.

We'll start right off with the biggest reveal and "spoiler" of the trailer, the new monster. There's a new monster that looks like a mix between a shrieker, graboid, and those things from "Tremors" homage "Grabbers". Its introductory scene is in a kitchen and is a clear reference to the kitchen scene in "Jurassic Park". But we don't get to see it "properly" until later in the trailer when Jamie Kennedy's character is faced off with the creature in what I'd think is a dark cave.

We can argue day and night until the release over where this fits into the evolutionary chain of the graboid, but it could easily be something different all together. We already know that assblasters lay the graboid eggs, and that "Tremors 5" was originally going to go into detail on the egglaying process, but the creature pictured above does not seem to have morphed from any of the creatures already known. My biggest hope is that this is a further development of the mixmaster formula explored in the Tremors TV series. Perhaps it has mixed a graboid, a shrieker, and an assblaster all together to form one übermonster. If that's the case I'm all for it. But I seriously doubt they'd pull in something only the fans would know of for a soft reboot like this.

Burt Gummer is another disappointment from the trailer. He just doesn't feel like he's Burt Gummer. Sure, it's been a while since we last saw him, and he's probably been through a lot of shit, but the main draw of this film was seeing Burt Gummer battle graboids once again. What we get seem to instead be a stylised version of the kind of character Burt Gummer was a spoof of. All in an effort to fit into what seems to be a highly more polished and referential film than the rest of the series.

I'm hoping that all of my concerns are just the result of the trailer editing. That they're trying to pander to an audience that isn't actually going to like this film. It seems like a stupid move, but is not unheard of with films like this. I guess we'll just have to wait and see when "Tremors 5: Bloodlines" drops October 6th.

Tuesday, 21 April 2015

Avengers: Age of Ultron - A Stepping Stone (English)

Ever since "The Avengers" was released three years back in 2012 we've been waiting for the sequel. Sure, there's been a lot of other MCU (Marvel Cinematic Universe) stuff released since then, a lot of better MCU stuff, but it's never been anything like what "The Avengers" was. Now, finally, we get to see what the guys have been up to.

"Age of Ultron" takes place roughly three years after the events of "The Avengers" from what I can gather, but quite a few things have changed. What was once the Tony Stark Tower is now the Avengers Tower, where the members of the Avengers group before and after their missions. Their missions from last time seem to be mostly rounding up stray Hydra bases, all in their bigger search for Loki's scepter. The film starts with one of the last of these missions, they have finally found the scepter. And I have to say, it was kind of weird. They had the full team of superheroes out to get this scepter. I get why it's important, but if they all have the time to team up for this I start to wonder why they didn't have time to team up during "Iron Man 3" or "Winter Soldier". I can still make excuses in my mind, like that they never had any time to warn or call one another, but it is one of the overbearing problems with this franchise. And it needs to be addressed. Why aren't they helping each other out in each other's films? Luckily this segment of the film ends soon enough for me not to think about it too much.

At that last Hydra base they raided on the mission to find the scepter, they discovered a powerful AI. Artificial Intelligence. Way more complex than what Stark's JARVIS has ever been. Stark and Banner start to rework this AI to build Ultron. A program they have long dreamed will be able to keep the world safe without the Avengers. A program that can control squadrons of Iron Man suits around the world, always on guard. This is what of course kickstarts the main plot of "Age of Ultron". So from here on out I'll avoid specific plot points.

The most interesting thing about this film is how funny it is. It's been a while since I last watched "Guardians of the Galaxy", but this just might be Marvel's funniest film so far. It's definitely funnier in a different way than "Guardians of the Galaxy". It's the kind of humour you have with your friends. Friendly banter and quips. They've managed to balance it very well, so you never forget that the film is in fact a fun entertainment piece, and not a huge dramatic epic. It keeps the film very efficiently grounded.

The most disappointing part of the film is perhaps the CG. There is a lot of very excellent CG, as always, and the most important parts are well produced. But often does a shot come along where you start to wonder how late it was added to the film. They look rushed, they look like they were a last minute idea, and they just don't have the same quality as the rest of the scenes. There was one very quick shot of Thor flying that almost looked like something from a low-budget television show.

But all in all this is a solid, and amazingly entertaining film. It is not Marvel's best, I can't say that. I still think that "Winter Solider" and "Guardians of the Galaxy" might be a few spots better, but this is so different that it's kind of hard to compare. "Winter Soldier" was a spy thriller, "Guardians of the Galaxy" a comedic space opera, and "Age of Ultron" is a real action blockbuster.  But it feels a bit like a stepping stone between "The Avengers" and the obvious huge event that will be "Avengers: Infinity War Part 1 & 2".

Sunday, 12 April 2015

Daredevil - Marvel sin fyrste superhelt

På fredag kom Marvel med sin fyrste storsatsing på faktiske superheltar på fjernsyn. Me har tidlegere hatt to seriar om dei hemmelege agentane som ofte jobbar med superheltar, men "Daredevil" på Netflix er den fyrste til å vera ein superheltserie heilt gjennom. Kor bra ble det?

Eg har relativt liten erfaring med Daredevil, båe som karakter og konsept. Men utfrå ein film som ingen snakkar om, og nokre animerte serier frå 90-tallet så veit eg cirka kva det går i. Ein gutunge blir blind, og så blir dei andre sansane hans så sterke og utrulege at han kan sjå betre enn dei fleste andre. Dette er også grunnkonseptet frå Netflix-serien.

Men eg vil ikkje snakka for mykje om kva serien handlar om, men heller om kva den prøvar å gjere. Kva den er meir enn den visar. "Daredevil" er kanskje det beste som Marvel har produsert til dags dato. Dette inkluderar alle filmar og tidlegere seriar. Marvel har laga sjukt mykje gøy, og "Daredevil" er på langt nær så gøy som "Guardians of the Galaxy" eller "Avengers", men den er det fyrste Marvel har laga som er verkeleg bra. Me får tid til å kjenne karakterane over dei rundt tretten timane serien går over, betre enn nokon av dei andre superheltane me har blitt introdusert for. No verker det nesten som om Iron Man og Captain America er meir som bekjente enn karakterer eg faktisk kjennar godt. Det blir litt urettferdig å samenlikne appelsin og eple, men slik er det no, det gjer serien ein valdsamt god overhand.

Det som kanskje er stiligast med serien er at Daredevil faktisk er den fyrste verkelege helten i marvel sitt kinematiske univers (Marvel Cinematic Universe, MCU). Matt Murdock går ut på gatane og kjempar mot kriminelle fordi han meinar det er rett, og fordi han har moglegheita. Ikkje fordi nokon har bedt han om det, han vil helst ikkje at folk i det heile tatt veit han gjer det. Då blir han noko heilt anna enn Tony Stark som oftast havnar i trøbbel fordi han seiar noko dumt, og er berre ute på gatana for å rydde opp når han har vore med å skapt problema. Steve Rogers er kanskje litt nærmare, men han óg jobbar for ein organisasjon som er ute etter å redde verda. Han er meir ein politimann enn ein vaskekte superhelt. Daredevil er der fordi folket treng han, ikkje fordi dei vil ha han. Og det er fantastisk å sjå ein serie som er så annleis frå det alle dei andre filmane opp til no har bygga opp. Dette er ingenting som filmane, men du kjem til å elske det.

Monday, 6 April 2015

The Fast and the Furious - Ein mesterklasse i suksess

Eg såg den fyrste filmen ein gong for lenge sida. Det kan ikkje ha vore kjempelenge etter den kom ut. Eg forstod ikkje heilt appellen, og appellen ble enda mindre når eg så vidt såg noko av oppfølgjaren "2 Fast 2 Furious" ei stund etter. På grunn av det har eg til no blankt ignorert resten av filmane i serien. Til tross for kor svære og populære dei har blitt. Eg ville ikkje sjå dei, eg visste eg ikkje likte dei, eg visste dei var teite. Men herligheten så feil eg tok.

Markedsføringslaget bak filmen forten ein eller anna pris for det dei har gjort. Lenge har eg ikkje kunne gått på kino eller internett utan å sjå dei mest actionfullte scenane nokon sinne frå "Fast & Furious 7". Traileren starter med at dei hopp i fallskjerm i bilar. Når filmen då endeleg kom ut i Noreg lurte eg på om eg ikkje burde sjå resten av filmane, kanskje det var noko i dei sida dei var så populære, og såg så kule ut, men det var ikkje før hypen frå USA kom til lands at eg verkeleg forstod at eg måtte sjå filmen. I går, sundag, såg eg filmar nummer 1 til nummer 5. Rundt ti timar med bilar og action som eg trudde eg ikkje likte. Det var så vidt eg kom meg så langt, for "2 Fast 2 Furious" står enda ut som ein sår tommel, men når serien finn ut kva den verkeleg er. Det er då det starter.

Den nyaste filmen, den syvande, er kva eg ville kalt den tredje i ein soft reboot av serien. For i film nummer 5 ("Fast Five") byrjar dei å gå i ein heilt anna retning. Dei forstår at det er ekstrem action og tøffe karakterer me er ute etter. Familiedramet kan gå meir i bakgrunnen og funke som drivstoff for actionen me verkeleg vil ha. "Fast & Furious 7" tar heilt av i alle banar. Det er action frå byrjing til slutt med veldig få dødpunkt. Det er nesten den perfekte actionfilm, det er iallefall den perfekte actionfilm for vår tid. Me har helikopter, me har dronar, me har fallskjermbilar, me har kule gadgets, fine damer, muskelbuntar, morosame vitsar, nesten alt er på plass.

Ja, eg seiar at nesten alt er på plass, men det er ein veldig tynn nesten. For viss du ser på dette som eit dramatisk epos kor historia er i senter av alt så blir det kanskje litt vel tynt. Det meste av plot er gåing frå punkt til punkt. Når du kjem frå A til B så går du til C, så til D, og ein siste gong til E. Det er ikkje noko magisk, ingenting spesielt du ikkje har sett før, men den trenger ikkje å vera det. For med alt den har så er den ein av dei mest underhaldane filmane du kjem til å sjå i år, og vonar verkeleg at du ser den.

Saturday, 21 March 2015

Home - Entertains If It Musts (engelsk)

It is time for one of my promised posts in English! I noticed that DreamWorks Animation's 31st film has yet to premiere in its home country of the USA, so if you want some opinions look no further. Except maybe if you want some good ones.

"Home" follows a boov named Oh and a human named Trip. The booves have invaded the Earth and relocated all humans to a massive city in Australia whilst trying to escape the evil gorgs. In the middle of this Trip was left behind due to a series of flukes and decides to not wait around for her mom anymore. It's time she finds her. Oh who as accidentally invited the gorgs to a housewarming party is being hunted by every other boov on the planet and decides to help Trip so that he may lay low for a while. It all sounds pretty fun and original for a film like this, but unfortunately it just doesn't deliver, even by DreamWorks' lower standards.

Being DreamWorks' only theatrical release in 2015 hasn't given "Home" any advantages to the films released in years where there have been multiple. Apart from the interesting opening segment showing the boov invading the Earth the film offers few goodies. The most insulting part is that it doesn't even look that good compared to what we've grown used to from even the indiest of CG animated films. Often the scenes are so poorly composited that it looks like a weird green screen shot, hair looks like something out of an advanced student film, and when they show water it runs into the problem of it being too realistic, not matching the style of the film otherwise. It's all over the place.

That said, the film does manage to pull on some emotional strings. You do develop limited connections with at least Oh. Jim Parsons' voice acting is a high light of the film, even though it's not amazing in itself it does help you empathise and understand Oh enough to cheer when he triumphs and sigh when he fails. All in all, this is a completely average CG animated film, and a subpar DreamWorks film. There is better, but it will entertain if it musts.

Friday, 20 March 2015

Insurgent - Overraskande

Den populære sjangeren post-apocalyptisk tenåringsdrama ser ikkje ut til å gå på tomgong heilt enda. Kvart år kjem det ny film i ein allereie populær serie og iallfall ein ny film som prøver på det same. Det dei alle har til felles er at dei er basert på populære bøker om unge mennesker som lever i onde verder. "Insurgent" er ein av dei som er oppfølgjer, og er heldig nok til å ha fleire av dei mest lovande og populære skodespelarene med seg på laget. Men koss er den samenlikna med "Divergent" som var hakket over berre grei?

Overraskande bra, må eg ærleg talt seia. Som sagt var den førre litt meir enn heilt grei, men ikkje med mykje. Den var god nok for meg til å ville sjå kva som hendte vidare, men eg kan vel ikkje seia at eg har tenkt på den eit sekund sida kvelden eg fyrst såg den for eit år sida. "Insurgent" byggjar bra på det som "Divergent" allereie har etablert, til det punktet at det nesten verkar som ein eigen film. For denne filmen er så annleis som det går an å bli frå "Divergent" mens den enda kan dele same sjanger, kjensla, og univers. Me har ikkje lenge sjenerte og uvante Tris, me har Tris som får fart på ting. Tris som veit kva som må bli gjort, og gjerne gjer det så fort som mogleg. Kjæresteforhaldet frå førre film tar ikkje berre andre rad, det havner langt bak mot bakerst i salen. Me får nok til å forstå at dei enda er kjærestar, men ikkje noko forbi det. Dette er ikkje ein kjærleikshistorie.

Det er vel det som er den største fordelen denne filmserien har over den største konkurrenten "The Hunger Games". Som ein som likar båe bøkane og filmane veldig godt, kan det der fort bli gamalt når me heile tida må følgje med på kven det er Katniss er glad i av Peeta og Gale, nett som med Bella, Edward, og Jacob. Dog klarer ikkje "Insurgent" å matche dramatikken i actionscenane på same måte som "Catching Fire" eller "Mockingjay Pt. 1", men den prøvar heller ikkje så veldig mykje på det. "Insurgent". Fokuset i filmen ligg åleine på Tris og koss skal kome seg dit ho treng å vera. Det skjer gjennom nokre få, kraftige, actionscenar, men for det meste lengre gjennom dramascenar.

Alt i alt er dette ein veldig lovandes film som byggjar opp mot enda større oppfølgjare, men den er ikkje heilt på nivået med "The Hunger Games" og "Harry Potter" som den klart blir samenlikna mot. Filmen er dog faktisk så underhaldande og spennande at eg ved filmens slutt trudde me så vidt var kome halvvegs. Ikkje fordi historia slutta brått, men fordi tida hadde gått så fort. Viss du allereie likar filmar som dei nevnde over, eller til og med "The Maze Runner", så kjem du til å like denne. Men ikkje forvent at det er noko du kjem til å snakke om i lange tidar framover.

Sunday, 8 March 2015

Inherent Vice - Lang og dryg

"Inherent Vice" kjem frå regissør Paul Thomas Anderson som gjennom filmar som "Magnolia", "There Will Be Blood", og "The Master" har bygd seg eit ganske bra rykte i Hollywood. Han som tør, og får lov til, å lage litt lengre og drygare filmar enn normen. Med seg her har han óg Joaquin Phoenix som han tidlegere jobba med på "The Master".

Dette er ein av dei få filmane som eg visste om og ville sjå, men aldri leste meg opp på. Normalt sett så veit eg iallfall konseptet og sjangeren før eg går inn, eller ingenting i det heila tatt fordi eg berre bestemte meg for å sjå den. Men "Inherent Vice" har eg høyrt om sida før den premierte i USA i desember, eg har høyrt folk snakka om den, og eg har visst at eg ville sjå den, men eg har aldri lest meg opp på den. Eg trur eg kanskje såg ein kvart trailer i fjor haust, men ingenting som sa meg noko nevneverdig, eg ville gå inn blank.

For eg visste at dette uansett kom til å vera ein spesiell film, ein slik film som eg kanskje ikkje ville sett om eg hadde visst for mykje om den på forhand fordi eg ville overbevist meg sjølv om å heller sjå ein tryggare film som eg visste eg kom til å like. Og det var det absolutt. Filmen følgjer Doc, ein privatetterforskar som har havna midt i noko stort via fleire småjobbar og løftet om å redde eks-kjæresten frå ein skittstorm ho har rota seg inn i. Det er faktisk ein vaskekte film noir detektivhistorie, berre satt til 70-tallet med ein dopa privatetterforskar i hovudrolla.

Phoenix er heilt klart det beste med filmen, som alltid gir han ein fantastisk forestilling frå byrjing til slutt. Josh Brolin gjer óg ein knakanes jobb som politibetjent Bjornsen, men utanom dei to er det langt mellom godbitane. Det er scenane mellom Doc og Bjornsen som gjer at filmen blir toleleg i dei lange 148 minutta. For ja, filmen er for lang og for dryg for min del. Det blir for langt mellom godbitane, og eg tykkjar det blir veldig mykje gjentakning. Doc går til ein person, Doc finn ut av noko, Doc drar heim, Doc snakkar med Bjornsen, Doc går til ein person, Doc finn ut av noko, Doc drar heim. Eg forventa ikkje ein actionfilm på nokon måte, men det kunne blitt gjort litt meir spennende enn å sjå på ein fyr som snakkar med folk og tar dop.

Alt i alt så er dette ein film eg vil seia eg likar, men eg kjem neppe til å sjå den att. Gleden i filmen ligg i å finne ut av kven som er kven og som har gjort kva, og få aha-augeblikk saman med Doc. Pluss å sjå Phoenix og Brolin samspele i dei altfor få scenane dei har i samen, dei burde egenleg laga ein film berre om dei to. Då hadde me snakka bra film.

Saturday, 7 March 2015

Unbreakable Kimmy Schmidt - They alive, dammit!

Netflix pumper på med serier i år og no er årets tredje serie på plass, komedien "Unbreakable Kimmy Schmidt" skapt av Tina Fey ("30 Rock") og Robert Carlock ("30 Rock") med Ellie Kemper ("The Office") i den titulære hovudrolla.

Serien følgjer Kimmy Schmidt som har blitt holdt fanga i ein underjordisk bunker i femten år av ein gal prest som trudde jorda kom til å gå under. Når ho og dei tri andre kvinnene som ble holdt fanga blir invitert til New York på fjernsynsintervju bestem Kimmy seg for å bli att i håp om at det blir lettere å riste av seg stempelet "Mole Woman" som media gav dem. Ho får jobb som barnevakt hjå ein milliadærs kone og flytter inn i ein kjeller samen med ein strevande (les: arbeidslaus) skodespelar.

Eg vil seia at dette er den morosamste serien Netflix har gitt ut til dags dato, og det er vel kanskje ikkje så rart når du har Tina Fey og Robert Carlock bak spakane. Frå fyrste episode slår serien an og den gir aldri opp. Det er ingen innlevningsperiode som mange andre serier har, det verker som om du allereie har sett på serien i fleire sesongar når introsegmentet køyrer på for fyrste gong. Ingen klønete pilotepisode, ingen klønete sesongavslutning, ingenting av det som normalt sett er normen med sitcoms av denne typen.

Serien gjer det óg bra med koss den handterar historielinjar. Du kan i teorien hoppe inn og sjå kva som helst episode (med nokre unntak så klart), men det er tråder som går gjennom samtlege episodar med samtlege karakterer som stadig gir payoffs. Til og med episoder som fyrst verkar som filler-episoder (episoder som ikkje tilfører noko til serien) viser seg seinare til å ha introdusert karakterer og konsept som blir viktigare etterkvart som serien går. Det einaste eg har å klage på i serien er noko av greenscreen-bruken. Det er fint for meg om sitcoms helst vil bruke greenscreens, ofte er det berre tryggare, billegare, og ser nokså likt ut uansett. Men det er ein del scenar i serien som berre ikkje funkar på grunn av det, du ser med ein gong det er falskt og det tar deg ut av serien som elles ser nokså ekte ut. Heldigvis er det eit lite stykke mellom desse scenane.

Amazonia - Fin fiksjonsdokumentar

Eg visste ingenting om denne filmen før eg såg traileren foran "The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water" førre veke. Sjølv då var eg ikkje sikker på kva det egenleg var, og det frista ikkje så veldig mykje å sjå den. Men når premieren kom i går så klarte eg av ein eller anna grunn ikkje å dy meg, eg måtte sjå kva dette var for noko.

"Amazonia" kan vera litt vanskeleg å forstå til å byrje med. Det er ingen tale (med unntak av tri-fire replikker på uteksta portugisisk) og kinematografien minner meir om fiksjonsfilm enn dokumentarfilm, og filmen er faktisk lista som dokumentar. Me byrjar med å følgje ein apekatt i fangenskap som blir satt i eit bur på eit fly for å tilsynelatande flytte til ein ny plass. Flyet styrter kort tid etter midt i Amazonas og piloten av det lille flyet forlater apekatten utan mykje tanke. Det er no filmen verkeleg starter.

For filmen har close-ups, then har establishing shots, then har totalbileter, den har alt som du ville forventa frå ein Disney-film som "Homeward Bound", men alle dyra verker så mykje meir ekte. Dyra ser ut til å reagere nett som eg ville forventa dei ville reagert, dog eg er på ingen måte ekspert på dyrereaksjoner. Det blir som ein dokumentar kor me følgjer ekte dyr som berre tilfeldigvis havner midt i ein typisk tri-akters heltehistorie. Og det er dette som óg er midt største problem med filmen. For når eg byrjar å tenke slik så tenker eg på at dette faktisk er ektre dyr i situasjoner som til dem verker ekte. Er det ville dyr? Er det fanga dyr? Uansett blir det då litt mykje for meg å sjå ein apekatt svømme nedover eit elvestryk og falle frå trær.

Til tross for alt dette så er det ein meget underhaldende og fin film, det var aldri keisamt i kinosalen. Det var alltid noko å sjå på, noko å forundre over. Og til tross for å vera essensielt ein stumfilm utan tekst så får du eit sterkt bånd til apekatten i senter av historia. Du må berre bestemme deg for om du kan takle å sjå ekte dyr på denne måten, for eg veit at det ikkje er noko for alle.

Friday, 6 March 2015

Chappie - Grei underhaldning

Eg ville veldig gjerne seia enten at "Chappie" var crappie, eller at den gjorde meg veldig happie, men verken eller er sant. Det er ein heilt midt-på-treet film som verken fortener slakten eller skryten den får. Hadde det ikkje vore for at regissøren etterkvart er blitt nisjekjendis blant vitsjonfans for "District 9" hadde den filmen blitt mottatt mykje meir lunkent.

"Chappie" er satt til Johannesburg og viser ein by så oppslukt av kriminalitet at robotar blir satt inn som politistyrke. Me følgjer nokre ansatte frå firmaet som lagar robotane pluss nokre småkriminelle med planar om større brekk. Chappie sjølv blir til når ingeniøren Deon installerer eit eksperimentelt AI-program (kunstig intelligens) på ein øydelagt politirobot, men Deon får ikkje behalde ham då dei småkriminelle har planar om å bruke ham til å foreta ran av pengebil.

Konseptet må eg seia er ganske kult, og relativt bra gjennomført der kor det teller mest. Å sjå Chappie lære seg kva det er å vera i live frå sør-afrikanske gangstere er smått fantastisk. Han lærer seg å gå som dei, snakke som dei, elske dei, men aldri heilt å vera som dei. Deon smett innom frå tid til tid når han kan, håpande på at han kan få Chappie til å bli eit vidunderbarn av dikt, maleri, og sang, men Chappie vil heller vera litt meir som dei kriminelle. Med unntak av faktisk kriminalitet.

Der filmen fall samen er på skodespel, manus, og effektar. Animatørane har gjort god jobb på Chappie (for det er faktisk animatørar, og ikkje motion capture-artistar som står bak) og Sharlto Copley får mykje fram med stemma si, men dei andre er langt frå så gode. Mykje er berre overdramatisert, til tidar verker det som om folka i filmen kan enten berre skrike eller hviske. Historien slik den spelar ut er heller ikkje fantastisk, og dialogen som følgjer er heller ikkje mykje å skryte av. Som eg sa, konseptet er kult, men dei kunne brukt meir tid på å faktisk få vist koss Chappie går frå punkt ein til punkt to. Det er relativt humpete slik det er, og av og til forandrer han seg litt vel mykje, litt vel kjapt.

Alt i alt så er dette ein fin film å sjå på Netflix ein kveld, men du treng ikkje å gå på kino for å sjå den. Sjølve roboten Chappie er den einaste som er verdt å sjå, men det kan vente på seg for det er ikkje noko banebrytande.

Wednesday, 4 March 2015

Aftershocks - Fullt tilbake

"Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D." er tilbake for fullt etter ein lang juleferie som sluttet på eit ekstremt spennende punkt. "MAOS" er kanskje enda mest kjent for å vera nokså treige til å kome i gong, og heller keisamt i lengda, men her bevisar dei at det er fjernsyn som er den mest spennende utposten for Marvels filma univers nett no.

I denne episoden hoppar me noko fram i tid frå i fjor. "What They Become" slutta med døden til sesongens dittil hovudskurk, Skye sine nye kreftar, og Trips død. "Aftershocks" bryr seg ikkje med å handtere den direkte ettermatten men går heller fram til når det er litt meir spennende, etter karakterene har hatt litt tid til å rydde opp etter all faenskapen. Skye er låst i eit glassbur for frykt av smittande utanomjordisk virus, Simmons ryddar opp den underjordiske byen og klargjer for oversvømming, Fitz slit med å fikse Skyes biometriske klokke, og Mack slit med alt som skjedde mens han var påverka av kva enn det var som fekk ham til å angripe sitt eiga lag.

Ein av dei verste og beste delane av denne episoden er at den berre byrjar "midt i", me får ikkje egenleg vite at dette er ei lita stund etter førre episode, og i nokre minutt verkar det nesten som at det har vore fleire vekar eller månedar. Eg likar det fordi me slipper den ganske vanlege catch-up-episoden som mange serier med midtsesongsfinaler har, den kor dei går gjennom heile sesongen opp til no og med får ikkje vite noko nytt før mot slutten. Her held det med ein kjapp recap av førre episode, etterfulgt av meir naturleg dialog som visar til kva som har skjedd opp til no.

Men min favoritting med episoden er at dei ikkje er redd for å bli rare. Serien har fått god tid til å modne seg etter halvanna sesong. Me har sett haugevis med filmar satt i same univers, me veit at det er ein rar verd, og no får me sjå den óg i "MAOS". Raina er no fullt mutant, med alle dei rare protesene som følgjer. Torner på hode og hendar, grøn hud, augelinsar, heile sulamitten som kven som helst kjent med fjernsynsvitsjon som "Stargate SG-1" og "Babylon 5" er godt kjente med.

Marvel har endeleg tatt det store spranget med seriane sine. Med "MAOS" i primetime på nettverksfjernsyn, "Agent Carter" i juleferien, og om ein måneds tid kjem óg "Daredevil" på Netflix som seinare óg får partnerseriar. DC har lenge eid fjernsynsmarkedet for superheltar, men no er det ikkje lenge før Marvel tar over alt her óg, og det passer meg heilt fint.

Tuesday, 3 March 2015

The Last Man on Earth - Mykje potensiale

"The Last Man on Earth" er ein ny komiserie skapt av skodespelar slash komikar Will Forte ("Nebraska", "30 Rock") som hovudsakleg handler om den titulære karakteren Phil Miller som tilsynelatande er den siste mannen på jorda. Serien har óg med seg dei populære Phil Lord og Chris Miller ("21 Jump Street", "The LEGO Movie") som visstnok hadde den originale ideen for serien før Will Forte løp avgarde med ideen i eiga retning.

Med så mange gode folk bak seg så har serien eit usedvanleg bra utgongspunkt, og når du plusser på det nokså uvanlege konseptet (for ein fjernsynsserie) så ender du opp med noko veldig interessant. Men lever det egenleg opp til alt som det kan? Eg tykkjar ikkje det. Serien er morosam, ja, nærmast hysterisk til tidar, men det blir relativt fort gamalt. Det fins to episoder på rundt tjue minutt kvar og eg føler at me allereie har gått gjennom det meste som kjem til å vera morosamt. Det hjelp heller ikkje heilt at lurekonseptet blir avslørt som lureri allereie i fyrste episode, for Phil er så klart ikkje den siste personen på jorda, det finn han ut når Carol (Kristen Schaal) dukker opp.

Det har seg slik at serien byrjar med Phil som køyrer landet rundt i ein buss og leiter etter andre som overlevde viruset som drepte alle han kjente. Overalt han drar skriv han skilt som viser til at han bur i Tuscon, Carol finn då eit av desse skilta og drar til byen for å spore ham opp. Problemet mitt her er at den lille montasjen verkar uendeleg mykje betre enn det serien leder opp til. I staden for å følgje ein mann som drar gjennom heile USA på letning etter folk mens han drar med seg alt det kulaste og dyraste han kan, og blir meir og meir deprimert når han ikkje finn nokon, så for me ein serie om ein mann som bur i eit skittent hus og må gå gjennom kvardagen med sin nye nabo som han så klart ikkje kjem overens med.

Ja, det er ein odd-couple-serie. Phil og Carol er heilt motsatte, og har handtert krisa på forskjellege måter. Kor Phil har stjålet alt han har og tatt den lettaste utvegen som løsning på alt har Carol prøvd å gjere alt så skikkeleg som mogleg. Ho har lyst på ny sivilisasjon mens han vil berre ha det gøy før han til slutt menneskeheita døyr med ham. Det blir berre for dumt når du allereie har dette kule konseptet, det er så mange andre vegar dei kunne gått.

Serien kan enda snu om og ta konseptet til nye høgdar, dei har nok ein eller anna plan som skal gjere det betre enn det det allereie er, men eg klarer berre ikkje å sjå kor den retningen ledar. Vitsar om toalettbasseng og ballar med fjes er morosamt berre så lenge, men eg er heller ikkje ute etter ein serie om ein mann og ei dame som prøver å bygge opp ein mikrosivilisasjon. Eg kjem nok uansett til å sjå vidare berre for nysgjerrighetens skuld, for eg har eit ørelite håp om at det enda kan bli kjempebra. Men eg tvilar.

Saturday, 28 February 2015

The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water - For fansen

Eg må ærleg talt seia at eg er ganske langt utanføre denne filmen sin målgruppe. Eg har aldri sett mykje av serien, når eg såg den for fyrste gong tykkja eg det var for barnsleg og har aldri egenleg gått tilbake att. Det har vore eit klipp her og der på YouTube eg har tykkja var morosamt, men det var ikkje før eg høyrte om denne filmen at eg byrja å sjå båe på serien og den fyrste kinofilmen basert på den valdsamt populære teikneserien.

Det eg har fått sett av TV-serien har eg likt nokså godt, og filmen var spesielt god. Ein av dei betre 2D-animerte kinofilmane dei siste åra. Men "Sponge Out of Water" fenga ikkje spesielt mykje. Den blir altfor opphugga etter min smak, noko eg kunne forstått ettersom ein typisk episode av serien er berre på ti minutt, men den fyrste filmen klarte kjempebra å forlenge konseptet til ein heilaftensspelefilm. Det verkar som om dei hadde mange mindre ideer som egenleg kunne funka bra som episoder, men så pusla dei i staden klippa samen til ein film slik at dei fekk større budsjett til å gjere dei nokså ambiøse ideane sine betre. For det er mykje stilig i denne filmen.

Ein av dei stiligere delane av filmen er det som dei har vist mest i trailerene, der kor SpongeBob og venane hans blir om til 3D-animerte figurar og går opp på land med live-action bakgrunn. Serien sjølve eksperimenterer med visuelle uttrykk, og filmen er ikkje noko unntak. Me får 2D-animasjon, 3D-animasjon, fotorealistisk CG, og til og med noko som minner meir om dukkespel enn noko anna. Det er kjekt og held deg på tåa sidan du aldri er heilt sikker på koss ting kjem til å sjå ut.
(P.S. filmen er faktisk hovudsakeleg 2D-animert i motsetning til kva trailarene seiar, så om det har vendt deg mot filmen så må du vite at det 3D-animerte aspektet ikkje er kjempestort.)

Alt i alt er dette ein heilt grei film. Men den passer klart betre for barna og den allereie fastsatte fanskaren enn eit nytt publikum. Det er dog heilt klart vits å sjå denne filmen om du har ein kjærleik for animasjon, det er nokså langt mellom 2D-animerte kinofilmar frå Hollywood i det siste, og eg fryktar det blir enda lengre til neste film. Det er alltid noko for animasjonsfans å sjå på her, sjølv om historia ikkje fenger.

Monday, 23 February 2015

Richie Rich - Ingen nostalgiatur

Om du ikkje har fått med deg at Netflix har fått seg ein "Richie Rich"-serie så er det ikkje din feil. For til tross for at serien er produsert for Netflix som ein del av ein stor avtale mellom Dreamworks og Netflix, så er serien så langt ikkje å finne på norske Netflix. Det stoppa dog ikkje meg frå å sjå den nyaste versjonen av ein av mindre favorittfranchisar frå barndommen.

I Netflix sin nye serie, produsert av YouTube-selskapet AwesomenessTV, følgjer me unge Richie Rich og hans famile, vener, og robotstuepike. For dei av dykk som har enten sett den gamle tegneserien, eller eit par av filmane frå 90-tallet er det lite dykk kjem til å kjenne att i denne nye versjonen. Her har Richie sjølv tent pengane han er så kjent for. Ved å på magisk vis forvandle gamle grønsakar til ein fornybar energikjelde som er betre enn noko anna så har han tent ein billion dollar over natta. Som bieffekt så har han då ikkje rike, kloke foretningsforeldre, men ein slask av ein åleinefar og ei sur syster som ikkje unner Richie noko som helst.

Frå fyrste scene så er det ikkje tvil om at dette er ein Disney Channel-ripoff. Nett same oppsettet som alt frå "Hannah Montana" til "The Suite Life on Deck", ned til reklamepausane. Me får latter som ikkje passar inn, gisp og ååh-ing for kvar minste ting, og kvar einaste episode løsar seg opp på berre eit par sekund etter ein passande monolog. Dette er langt frå det som me normalt sett assosierar Netflix Originals, det er ikkje nokon "House of Cards" eller "Marco Polo", ikkje ein gong for sin eiga sjanger.

Det største problemet til serien er at den ikkje brukar konseptet bra nok. Her har me ein gutunge som plutseleg er rikast i verda, men veldig lite handlar egenleg om kva han gjer med dei pengane. På grunn av budsjett så får me ikkje ein gong sjå noko spesielt til kule privatfly og romskip. Eit par scenar har ein jetpack på deling, og eit svevande surfebrett, men bortsett frå det så er det lite som tilseiar at Richie Rich er nettopp Rike Rikesen. Eg seiar ikkje at dei burde ha hevet i trynet på oss kor mykje peng han har, og løst alle problemene som kjem med pengar, men me kunne gjerne sett litt meir av det, då det faktisk er sjølve konseptet bak karakteren.

Serien har dog ein veldig stilig verd som den så vidt snakkar om frå tidar til tidar, med berre sisteepisoden dedikert fullstending til den. Robotane. Irona som er robotstuepiken som alltid følgjer Richie Rich rundt er den mest konstante påminninga om at Richie er rik, men serieprodusentane har klart å bruka ho til mykje meir enn det. Når du fyrst kjem forbi det litt ekle stadiumet kor du ser at ein gutunge har kjøpt ein robot med utsjåande til ein kvinneleg modell i tjueåra og putta ho i ein stuepikeuniform med kort skjørt, så har dei laga ei flott verd som hintar på eit univers fullt av robotar som berre venter på å bli sett. Ho ser på egen såpeopera om robotar, mykje som "All My Circuits" i "Futurama", snakkar titt og ofte om koss robotar og/eller asteroidar kjem til å utrydde menneskene når den tida kjem, og har kjærleikforhald til støvsugare og høgtalare. Skodespelar Brooke Wexler gjer ein flott jobb med det ho har fått utdelt og blir lett den morosamste karakteren i serien, og er heldigvis ikkje like underbrukt som robotverda er. Eg håpar me får sjå mykje meir til den i andre sesongen som kjem på eit ubestemt tidspunkt.

Alt i alt er dette ein serie som det ikkje er spesielt vits i å sjå med mindre du som meg likar dårlege Disney Channel-seriar. Det er ikkje noko i denne serien som du ikkje kan få frå kva som helst anna serie på Nickelodeon eller Disney, anna enn eit flott sideplott om våre framtidige robotherskare så klart. Det er fin bakgrunnsunderhaldning for når du jobbar med noko viktigare, eller kanskje det til og med ikkje er så gale for smårollingane i familen som serien faktisk er beregna på. Men om du håpar på nostalgiatur til Macaulay Culkin eller David Gallagher så må du sjå ein anna plass, for dette er eit hundre prosent noko anna.

Sunday, 22 February 2015

Dobbel-dobbel norsk?

Me har allereie hatt dobbel-norsk i lagsprint under ski-VM, kan me i natt få enda ein dobbel-norsk under Academy Awards? Mest sannsynleg ikkje.

Årets største kveld for ei viss gruppe filmfans er her, og tusenvis av filmfolk samlar seg over heile verda for å sjå fisefine amerikanare gå ned den raude løparen og få tildelt gullstatuer med namna sine på. Men kva for nokon av dei rundt 40 nominerte spelefilmane kjem til å få heder og ære i form av ein liten mann? Eg har sett berre 24 av dei nominerte filmane, men dei aller fleste i dei store kategoriane, og skal prøve så godt som eg kan å forutsjå kven som blir dei store vinnarne og dei store taparene når morgonen gryr.

Me startar med manuskategoriane. For beste adaptert manus har me "American Sniper", "The Imitation Game", "Inherent Vice", "The Theory of Everything", og "Whiplash". Kall meg gjerne galen, men dette trur eg faktisk kan bli norskregisserte "The Imitation Game" sin storpris. Filmen er det perfekte oscarbait, og få av dei andre filmane står fram som typiske vinnare av denne prisen. Viss det ikkje blir "The Imitation Game", blir det nok "The Theory of Everything".
For originalt manus har me "Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)", "Boyhood", "Foxcatcher", "The Grand Budapest Hotel", og "Nightcrawler". Her er nok "The Grand Budapest Hotel" den soleklare vinneren. Wes Anderson sine lekne manus er favorittar sjølv hjå det ganske tradisjonelle akademiet, han har allereie fleire nominasjoner så dette blir nok året han vinn. Nokon spekulerer i at "Boyhood" kjem til å ta denne prisen, men det blir nok for tynt sjølv for ein så elska film.

Visuelle effekter er det liten tvil går til "Dawn of the Planet of the Apes", dog eg gjerne ville sett den gå til "Interstellar" som faktisk endte opp å bevise ny vitskap med sine effektar. Når effektshuset Double Negative samarbeida med forskaren Kip Thorne oppdaga dei at svarte hól ikkje såg ut som me egenleg trudde. Men eg fryktar at "Dawn of the Planet of the Apes" sine meir in-your-face-effektar tar prisen som altfor ofte kor til effektspektaklar i staden for dei fantastiske usynlege effektane me ser i filmar som "The Wolf of Wall Street" og "Lincoln".

Teknisk ljod har som vanleg to kategoriar, ein for miks og ein for klipp. Her tippar eg "Birdman" tar for klipp og "Whiplash" for miks. Eg har aldri hatt roen på koss desse kategoriane blir bedømt, men for meg er desse dei mest openbare. "Birdman" har bra klipp som lar filmen sitt one-shot-bilete verke meir som eit faktisk one-shot, og "Whiplash" klarer nesten perfekt å mikse ljoden til trommene på slik ein måte at ein føler ein nesten lev i trommane.

Produksjonsdesign går nok her til "The Grand Budapest Hotel". Filmen er den einaste som verkeleg står ut blant dei nominerte, og ingen av dei andre er noko betre enn normalen på produksjonsdesign. Viss eg måtte ha valt ein til, så er det nok "Mr. Turner" som selger England i gamle dagar veldig godt sjølv om me har sett det hundrevis av gonger før på båe fjernsyn og film.

Musikk har óg to kategoriar, ein for komponert musikk, og ein for original sang. Eg har nevnt før at eg meiner "The Theory of Everything" er god på musikkvala sine, og trur dermed at den kjem til å ta prisen for komponert musikk til tross for at komponist Alexandre Desplat faktisk er nominert to gonger for to forskjellege prisar i same kategori. For sang er eg egenleg ikkje like sikker, men håpar den går til "Everything is Awesome" frå "The LEGO Movie" som bli fråstjålet sin nominasjon for animert film.

"Ida" er heilt klart den som vinn for utenlandsk film. Utenlandsk film som er nominert i meir enn ein kategori vinn meir eller mindre alltid kategorien for utenlandsk film, og eg tvilar på at "Ida" blir noko annleis. "Ida" er nemleg óg nominert for kinematografi, dog eg håpar og trur at den prisen kjem til å gå til "Birdman".

Animert film tippar eg går til "The Boxtrolls", men dette er ei veldig splitta gruppe. For min del kunne prisen gått til båe "How to Train Your Dragon 2" og "Big Hero 6" og eg hadde vore nøgd, men med to filmar til som eg ikkje har fått sett enda så blir det ikkje lett å forutsjå. "Big Hero 6" hadde eg stemt på om eg hadde stemme.

Og då går me avgarde til dei store prisane. Fyrst tar med birollar. Mange har snakka om at Meryl Streep kjem til å få pris for sin rolle i "Into the Woods", men eg klarer ikkje å få hovudet mitt rundt at ho skal bli vinne for å spele ei heks i ein slik film. Denne prisen går nok til Patricia Arquette for "Boyhood". Ho speler bra over alle tolv åra i filmen, og er heilt klart ein av dei betre delane av heile opplevelsen. Viss ho ikkje vinn så går kanskje prisen til Emma Stone for "Birdman".

Mannleg birolle går nok til JK Simmons for "Whiplash". Det må den berre gjere, noko anna blir for dumt. Det er klart mange flotte forestillingar som er nominert, spesielt Mark Ruffalo for "Foxcatcher" og Ethan Hawke for "Boyhood", men JK Simmons blir nok for god for dei alle. Eg legg den ballen død allereie no.

Kvinneleg hovudrolle er litt spesielt. Alle dei mannelege hovudrollepresentasjonane er frå filmar som óg er nominert til beste film, mens blant dei kvinnelege er berre ein frå ein beste film-nominert film. Her har eg berre fått sett to av dei nominerte presentasjonane, men trur at Julianne Moore vinn for sin i "Still Alice". Er har ikkje fått sett denne enda, den hadde premiere no førre fredag, men eg har høyrt utruleg mykje bra om den. Det blir nesten rart om ein anna vinn.

For mannleg hovudrolle er eg meget skeptisk. Fyrst og fremst forstår eg ikkje kvifor Steve Carell er nominert for sin under gjennomsnittet bra presentasjon i "Foxcatcher". Resten er nokså gode presentasjonar, men ingen som står fram som ein soleklar vinnar. Eg ville gitt prisen til Michael Keaton for "Birdman" blant dei nominerte, men eg trur faktisk at Eddie Redmayne kjem til å få den for "The Theory of Everything". Han er langt frå dårleg i rolla, utruleg god faktisk, men personleg tykkjar eg at Michael Keaton tar det litt lengre og er litt betre. Blir dog ikkje irritert om Redmayne vinn denne.

For regi har me faktisk ein nordmann blant dei nominerte! Det er nok lenge til noko slikt skjer att så me får berre godte oss mens me kan. Her er Alejandro G. Iñárritu ("Birdman"), Richard Linklater ("Boyhood"), Bennett Miller ("Foxcatcher"), Wes Anderson ("The Grand Budapest Hotel"), og Morten Tydlum ("The Imitation Game") nominert. Eg trur ikkje i det heile tatt på at Morten Tydlum kjem til å vinne dette, men det er fantastisk gøy berre at han er nominert. Hadde du fortalt meg for nokre år sida at han som regisserte "Buddy" med Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch kom til å bli Oscar-nominert så hadde eg lurt på kva faen du snakka om. Nei, denne prisen trur eg nok går til Linklater for "Boyhood". Forten han den er ein anna sak, men eg trur han kjem til å få den. Eg ville sjølv likt å sjå den gå til Iñárritu for "Birdman" eller til og med Anderson for "The Grand Budapest Hotel", men me kan ikkje få alt me vil her i livet.

Så for beste film. "American Sniper", "Birdman", "Boyhood", "The Grand Budapest Hotel", "The Imitation Game", "Selma", "The Theory of Everything", og "Whiplash". Her har eg sett alle utanom "Selma" som enda ikkje har hatt premiere i Noreg. Sjølv om eg tykkjar det er filmen som minst forten prisen så trur eg at "Boyhood" får denne. Eg tykkjar "Boyhood" var for lang, og for keisam, og at det einaste som gjorde den interessant var gimmicken med å spela inn filmen med dei same folka over eit tiår. Eg ville mykje heller gitt prisen til "Whiplash" eller "Birdman". Dog skal eg ikkje seia at eg er hundre prosent sikker på at "Boyhood" får prisen, eg trur nemleg at "The Grand Budapest Hotel" er ganske høgt oppe der óg. Filmen har gjort det veldig bra no i prisseongen, og det hadde ikkje overraksa meg om den no slår til med eit smell og tar den gjevaste prisen på Oscars óg. Me får berre vente og glede oss til dei tidlege morgontimane for å finne det ut.

Og heilt til slutt kategorien med den andre nordmannen i, beste animerte kortfilm. Her har eg berre sett to av dei nominerte. Den norsk-canadiske "Me and My Moulton" og Disney sin "Feast". Eg har dog høyrt mykje lovord om den semi-Pixar-laga kortfilmen "The Dam Keeper" og trur den kjem til å vinne. Dei store studioane pleier ikkje nødvendigvis å vinne denne prisen, og "The Dam Keeper" held seg litt utanføre med å berre fått hjelp frå Pixar til å laga filmen, og er ikkje ein faktisk Pixar-produsksjon sjølv. Eg håpar dog på norsk sigar her med "Me and My Moulton".
Så ja, ingen norske priser er min forutsjåing. Ein pris til ein norskregissert film, ja, men ingen til ein faktisk nordmann. Men det går nok bra, det er utruleg at det i det heile tatt er så mykje norsk som er nominert. Åtte nominasjar til "The Imitation Game" og ein til "Me and My Moulton". Det er eit bra år for norske filmfans.

Viss du vil sjå alle mine forutsjåingar kan du sjå dei her. Og viss du vil lese alle mine bloggpostar om nominerte filmar for Oscars 2015 kan du følgje denne lenka.

Monday, 16 February 2015

Ettersnar 7 - Største helga sida 2012

Ein ting som lenge har interessert meg er besøkstall for kino. Det er besøktstalla i år som bestemmer kva filmar me ser dei neste par åra, så det blir nesten litt som å følgje med på ein sportane med mest spelare i verda. Du tipper på kor mange som ser ein film, mens du samtidig håpar at fleire ser ein anna ein. Difor tenkte eg at eg skulle prøve et lite pilotprosjekt no som bloggen nyleg er relansert, og introduserer Ettersnar kor eg på mandagar ser på besøkstalla frå helga før, og litt om kva eg tenker rundt resultatet. Så no skal me ta ein titt på helga for veke syv.

Veke syv hadde ikkje altfor mange nye filmar på kalendaren, men den hadde nokon. "Fifty Shades of Grey", "Night at the Musem: Secret of the Tomb", og "Phoenix" var hovudpremierane, mens fire andre mindre óg tikka stille inn på kalenderen. Dei var "Roy" med 658 besøk, "Mennesklig kapital" med 426 besøk, "Anegan" med 298 besøk, og "The Remaining" med 53 besøk. Ikkje så altfor mykje å skryte av der altså.

Den tyske "Phoenix" har streng talt heller ikkje så sterke tall å skryte over. Med 1.042 besøk havna den på 13. plass førre helg, fleire plass under veteraner som "The Imitation Game" og til og med "Staying Alive" som var inne i sin femte helg. Den er også ein plass under "Kingsman: The Secret Service" som klarte å slå til med 2.157 besøk til tross for at det "berre" var ein førpremierehelg, med skikkeleg premiere, med fleire salar, i helga veke ni. Det er vel strengt talt ikkje kjempeoverraskande at "Phoenix" havna noko ned på lista, eg som følger relativt godt med på kino hadde så vidt høyrt om den utanføre "kommende filmar"-lenkane på min lokale kino sine nettsider. Terningkasta lente óg meir mot middelsgod enn god, så når me plusser på at det verken var britisk, amerikansk, eller norsk film så hadde den ikkje dei beste oddsa i verda.

"Night at the Musem: Secret of the Tomb" gjekk det betrakteleg betre med. Den havna på andre plass med 18.266 besøk som óg sikra den 7. plass over opningshelgar så langt i år, over storfilmar som "Jupiter Ascending" og "Blackhat". Det hjelp nok heilt klart på at dette er ein film rette mykje mot barn, den har til og med norsk dub, ettersom det er historisk ein av dei mest populære filmsjangerene på norsk kino. Hadde det ikkje vore for at fyrste plassen denne helga hadde så ekstremt mange besøk så hadde det nok gått mot fyrste plass for Ben Stiller.

For på fyrste plass så har me så klart "Fifty Shades of Grey", filmen som dei byrja å skriva om tidleg førre veke når det ble klart at den hadde solgt nærmere 100.000 billetter i forhandssalg. Det endte til slutt på med 143.329 besøk for filmen, noko som hadde vore nok til å ta fyrste plassen for heile 2014 og 2013 óg. Dei andre filmane hadde ikkje ein sjanse. "Fifty Shades" er heilt klart årest store snakkis, og det er ikkje så rart då boka var den store snakkisen i sin tid. Millionar på millionar av menneske har lest boka, og mange av dei same storma til for å sjå filmen over heile verda. Om den blir den største helga i 2015 blir vanskeleg å seia. Me har båe ny "Avengers"-film og ny "Star Wars"-film som opnar seinare i år. "The Avengers" klarte ikkje i si tid så store tall som det "Fifty Shades" stiller med, men etter tri år med enda fleire filmar og TV-serier skal me ikkje avskriva superheltane heilt enda. Sjølv trur eg meir at "Star Wars: The Force Awakens" blir den store i år. Den fyrste filmen er nesten førti år gamal, mens den nyaste er så vidt ti. Det er publikum i alle aldere som kjem til å strømme til filmen, i motsetning til det som egenleg skal vera ein nokså begrensa demograf for "Fifty Shades of Grey".

Elles gjorde "Shaun the Sheep Movie" ein fin jobb i sin andre helg, havna på tredje plass med 15.880 besøk. "Big Hero 6" i sin tredje helg fekk 14.200 besøk og ein fjerde plass, og "American Sniper" i sin fjerde helg fekk 7.107 besøk som gjorde den fortent til femte plass.

Filmane som premierer denne kommande helga er "Jag stannar tiden", "Clouds of Sils Maria", "Still Alice", "The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water", og "The Woman in Black 2 - Angel of Death". Her trur eg ikkje det er heilt galskap av meg å forutsjå at "Sponge Out of Water" havner på ein soleklar fyrste plass, men resten er eg litt meir grå på. Me er glade i skrekk her til lands, så "The Woman in Black 2" kan me nok ikkje ta heilt ut av spelet, og eg trur nok at "Still Alice" kjem til å havne relativt høgt på lista i tillegg. "Jag stannar tiden" blir nok den store premieretaperen som ein svensk dokumentarfilm.

Du kan sjå fleire av statistikkane på Filmweb.no og Kino.no.

Friday, 13 February 2015

Kingsman: The Secret Service - Bra britisk brillefilm

"Kingsman: The Secret Service" har for nokon flydd fine tri hundre fot under raderen, mens den for andre har vore ein av dei mest påventa filmane dette året. Sjølv visste eg lite om filmen før mot slutten av i fjor, når trailerene på fullt byrja spela på min lokale kino. Men med Matthew Vaughn bak roret og ein norsk skodespelar blant rollane så måtte det sjåast.

Fox Movies
"Kingmsan: The Secret Service" er basert på ein teikneserie nett som Matthew Vaughn sin andre storslagar, "X-Men: First Class". Men likheitane stoppar ikkje der. "Kingsman" handler óg om ein hemmeleg organisasjon av høgst talentfulle individer som jobbar på lag for å stoppe verdas største trusler, den har óg ein utruleg velført stil, og for å ikkje gløyme eit jetfly gøymt under plenen til eit heller fint herskapshus. Men til tross for alt som er likt, må eg få seia at dette er ein nær unik film, som mestrer sine sjangeres tropar veldig bra, og ikkje tullar rundt. Dette er ein av årets beste.

Eg føler meg nesten dum når eg igjen har ein film som skal bli årets beste, me er jo ikkje ferdige med februar ein gong! Men sånn er det no, eg tviler på at det kjem altfor mange andre filmar som kan ta att denne på favorittlista mi. "Kingsman" er inget mesterverk på same måte som ein kan seia "Citizen Kane", "Schindler's List", eller "Whiplash" er, men den er eit absolutt mesterverk i rein underhaldning.

"Kingsman" følgjer hovudsakleg ungdommen Eggsy, og hans mentor Harry (spelt av Colin Firth). Harry er medlem at Kingsman-organisasjonen, ein spionorganisasjon som handlar selvstendig utanføre nokon regjering, Harry meiner at Eggsy er den perfekte kandidat til å bli ein såkalla Kingsman etter at ein av hans kolleger blir drept i kamp. Me får då sjå Eggsy gå gjennom alle prøvane som må til for at ein skal kunne kalla seg sjølv ein Kingsman.

Strukturen på denne filmen er nokså spesiell i forhald til andre liknande filmar, og enda meir så i forhald til all anna samtidsfilm. Filmen byrjar nokså treigt og faktisk noko uinteressant før den så blir meir og meir spennande som den går. Den klassiske dramaturgi-grafen, som mange av oss har sett før, har båe oppturar og nedturar i spenningsaksen, men Kingsman sin går nesten rett opp som ein diagonal. Det kan vera vanskeleg å setta seg inn i til å byrja med, då det er annleis frå koss ein er vant med å sjå film, men når ein fyrst kjem inn i det er det fantastisk. Det er ikkje eit einaste augenblikk som ikkje er meir spennende enn det som var før det, frå start til slutt.

Det mest negative med denne filmen er dei visuelle effektane. For ein film med eit såpass stort budsjett forventar eg meir enn det eg ble levert. Ja, det er nokon shots, som med alle filmar, som er betre enn andre. Dei såkalle moneyshotsa, dei som det ble spart opp pengar til for å få ekstra fine, men det er så mange mindre effektshots i denne filmen som berre ikkje strekkar til. Dei ser ut som om dei er fleire år gamle, og det er ganske mykje når det kjem til denne bransjen. Fleire av dei beste actionsekvensane blir nesten øydelagt av det, eg ble konstant kasta ut av filmen når det plutseleg var eit nærbilete av ein avkappa finger som såg ut som den var blitt rotoskopa ut av, vel, meg sjølv. Det meste av dette er i byrjinga, som er den delen eg har mest problem med uansett pga. det lave spenningsnivået, men det er også liknande shots spredd utover mot slutten av filmen, kor det absolutt ikkje burde vore spart på pengane. Dei kan betre for 81 millionar dollar.

Men alt i alt så er dette heilt klart ein fantastisk film. Me får flotte skodespelarpresentasjonar frå heile spekteret av rollar, me får ein spennende historie med faktisk oppbyggjing, me får fantastiske mengder humor, me får kanskje tiårets beste filmreplikk, og me får kule spiondingsebomsar. Det einaste verkeleg kjipe, og eg meinar verkeleg kjipt, er at når me endeleg får ein nordmann med i ein så kul spionkomedie, som er så bra laga, så spelar han ein svenske. Det kunne dei spart seg for.

Thursday, 12 February 2015

The Change of the Hundreth

I cannot even remember why I ever created this blog, but I do remember the moment when I knew I had to use it. Disney buying up Lucasfilm and announcing new Star Wars film was an enormous deal, one that hasn't really been rivaled since. I kept on tweeting, but I found it too limiting for everything I felt and thought. It was then the idea of the blog came up, what I could use it for. Ever since I've sporadically used it to talk about films and television I've watched, select news from the industry, and a few lonely posts just about whatever I was thinking about that day around film. It's time for a change.
The reason this blog is in English despite me being Norwegian is that at the time the majority of my "online persona" was English centric. I tweeted in English, I made videos in English, why not write the blog in English? It's a bigger and wider audience than I could ever reach with limiting myself to Norwegian, right? That might have been true, when I lived in the UK, as I did under the creation of this blog. Films and TV is a step closer to America there, the place where most of what I write comes from. I have never lied about being quite American when it comes to film and TV, that's just the way things are in Norway, but in Norway we don't get the same stuff quite as quickly. This has lead to my posts being quite out of date and irrelevant large parts of the year, especially around awards season. Few of the films I've written so far this year were written about the same weekend (+/- 1) as it was released in the US. Most were released months prior in other territories. It's just not very fun or motivating for me to write about things that seemingly everyone else are completely over with, and this blog is mostly just for me to have fun with the small added bonus of learning something about non-fiction writing along the way. That is why I have decided to change the main language of this blog.

As you may see around you already the blog is now going from being a blog in English with the occasional Norwegian post, to being a blog in Norwegian with the occasional English post. This will do two things for me. Firstly, it will allow me to practise Norwegian non-fiction writing. Secondly, it will allow me to connect more closely with an audience who is at the same state as I am. I've always been a believer in tight focus groups, there's no need in casting a wide net just because you can. I don't think this will cause a spike in visitors to the blog, on the contrary, but I think it will at least give it the opportunity to be in the correct time zone and cultural awareness. So from now, this blog will be a Norwegian blog. Featuring an updated design, a new name, and even a domain to call its own. I will always be grateful for those of you who have visited over the years, and I hope you will not completely block me out yet. As I said, there will be the occasional post in English when the need calls for it. There will at least be one on "Avengers: Age of Ultron" and another on "Tremors 5" as the year goes on, and I'm sure there are more as well that will show themselves. Until then, I'm glad to have had you, and I hope to see you later.

Men deg, håpar eg på å sjå så snart som mogleg.

Monday, 9 February 2015

Spider-Man Spider-Man Does Whatever a Marvel Want

Spider-Man is "finally" coming home to Marvel, as Marvel Studio takes on the responsibility of producing his future endeavours. Kind of. Sony will still technically own, release, and have final say on what happens with the popular superhero, but Marvel Studio is going to produce the films in which he appear. That's right, plural.

Other than the original date in 2017 (which coincidentally means "Thor: Ragnarok" is moving to November 3rd, 2017) the press release says that Spider-Man will appear in one other Marvel Cinematic Universe film before that time. Which that is can be up to debate, but consensus is that it will be "Captain America: Civil War". There has already been rumours that Marvel wanted Spider-Man to appear in that film, and it seems that they now get their wish. 

But how good is this? One of the things that made Marvel as successful as they are is that they had to work with what they had. They had sold off most of their biggest characters' film rights, and were left building a multimedia powerhouse on the scraps that remained. Spider-Man is without a doubt the biggest Marvel character there is, people will show up to a new film just because he is Spider-Man. I guess if Marvel had to get Spider-Man this is an ideal point as they've already established their universe and the new major players within it. We will just hope that Spidey doesn't end up pushing them out. I guess we'll see as the years progress.

It is also worth noting that the press release offers no new information about the already existing Spider-Man franchise, but one can assume that it will not be the one continuing with Marvel, rather they'll start anew with a new Spider-Man and just skip the origin story as their new preference dictate. Perhaps this will lead to a Spider-Man who leads what many assume will be a new rooster of Avengers in the first part of "Infinity War". Especially as it now seems that "Inhumans" will be released after "Infinity War", meaning they likely had no part in the big franchise show-down.

Saturday, 7 February 2015

The Interview - Actually Funny

We have all heard about "The Interview" at this point, and if you haven't then I seriously question how you even stumbled upon this blog in the first place. Back in the summer of 2014 was when I first heard about this film. I thought it sounded like just another stupid Seth Rogen film, meaning that I would of course watch it, but maybe not really like it. He can go either way for me. Then the whole "Sony hack" debacle took place. Not I really wanted to watch it.

"The Interview" is about this TV host (James Franco) who ends up scoring an interview with Kim Jong-un simply because the dictator is a big fan of his show (which is looked at as garbage in the US). When the CIA finds about this, they urge the host and his producer (Seth Rogen) to assassinate Jong-un. The concept is extremely crazy, but it works.

The reason it actually works so well is the seriousness in which the story is told. I'm not saying it's a dramatic what-if, but it's not told like most comedies. It almost makes it seem like this is a real possibility, that this could happen, and that if it did it would happen like this. They make sure to have minimal involvement from the CIA on-screen, meaning you won't really have time to realise just how impossible this whole thing is. It also helps that the film is actually funny. Most of the time, at least.

Rogen films really can go either way when it comes to humour. Sometimes they are hilarious from start to finish, other times they're just filled with painful jokes that never lead anywhere. "The Interview" isn't hilarious from start to finish, but it is certainly funny enough for what it is. It's funny because of how bizarre it is, not because of how funny it is, which is a type of humour I quite like myself. It just builds and builds, and as the "reality" of the film sinks in it just gets so absurd that even the stupidest of jokes appear to be funny. They've managed to find a fine balance of when to tell jokes, and when not to.

In general this is a really entertaining film. Sure, there are parts where it really drags on, but the overall picture of it is solid. If you read the synopsis and you think it sounds interesting, you will probably like this film. It delivers on what it promises. Nothing more, a little bit less.

The Theory of Everything - A Too Breif History of Hawking

The first time I watched the trailer for "The Theory of Everything" I almost thought it was a joke. Some shitty pretentious biography the likes of "Jobs" with Ashton Kutcher. It just didn't look particularly good. It was almost like the kind of trailer you see for fake films in mediocre sitcoms. Needless to say I was floored when all the raving reviews came in, and even more so when the nominations started flowing. Today was finally mine turn to see what this was about.

It was far from as bad as I had imagined. In fact, it's quite enjoyable. But I can neither say that it's as good as everyone seems to think. The acting done by Eddie Redmayne is marvelous, yes, but the rest is really quite average for a film of this caliber. This is exactly the kind of film that the awards in the US tend to favour, a biopic about a struggling legend who manages to do what few others could. With that in mind, this isn't as good as I feel this genre expects. It is a very broken up story, trying to tell most of Hawking's adult life in two hours. It can be hard at times to keep track up what has been done and what is still to come.

The best parts of this entire thing are Redmayne's performance, and the music. Redmayne is so good as Hawking, that there are parts where I genuinely forget I am watching an actor. This could also owe its fair share to costume, make-up, and casting, but Redmayne could have easily screwed up and handed in a weak performance despite the physical similarities. The music also stands out as something fantastic. It never fails to convey the mood of the film, but is never too invasive, telling you what to think and what to feel at any given time. It just complements the feelings already there, as any good score ought to do.

Overall, this isn't really a film you have to watch, but I think you would enjoy it if you ever end up doing it. If nothing else it helps you sympathise with Hawking, and what it is exactly that he has had to go through to get where he is today.

Friday, 6 February 2015

Jupiter Ascending - YEAH!

It seems that every year there's some giant science fantasy type film that I just end up adoring a lot more than everyone else. "Green Lantern", "John Carter", "Cloud Atlas", "Snowpiercer", and now "Jupiter Ascending".

I am not going to lie. Even though it wouldn't surprise me even a little if this popped up on my top 10 of 2015 list in January, it's not a good-good film. There are a lot of things wrong with it, but it is insanely fun. There isn't a single dull moment in over two hours, which is an amazing accomplishment. I found myself actually thinking it was a bit rushed sometimes, but that could be just because I've gotten so used to films spending far too much time on so little recently. From start to finish this film is on its feet, running around showing you as much of its universe as it can. Which it does magnificently. You really get a sense of scale, even though they actually show you very little of the giant universe they talk about.

The visuals are stunning. They aren't great in the same way that the visuals of "Gravity" and "Interstellar" are great, but they have a feel to them. They add to the universe they are in, instead of just adhering to it. We get a handful of different types of aliens, some worlds, a lot of ships, and of course downtown Chicago.

The bad parts of this film are mostly due to the acting and dialogue. Sometimes it just gets too cheesy, even for a film about an alien wolfman who comes to save the human beequeen. The love subplot between Jupiter (Mila Kunis) and Caine (Channing Tatum) feels so forced that not even the characters themselves feel like it's right. It just pops up here and there and makes the characters behave wildly different from how they do otherwise in the film. Suddenly they talk only in riddles and metaphors, and Jupiter becomes totally uninterested in the amazing situation she has gotten herself into. Which leads me to the second thing that is a bit offputting in hindsight, but not so much when you're watching it. The sense of time. Looking back, it feels as if the entire film took place over just a few hours. Maybe a day. But it is very evident by the film that more time has taken place. They have made the story so efficient, cutting so many unnecessary things, that they've completely forgotten that often the unimportant things in films are there just to make time go. Both for the audience, and the characters.

All in all I truly adore this film. I love everything it's trying to be, and I love everything it actually is. But I am a huge sucker for science fantasy film, big space operas with a lot of aliens and interplanetary politics are just my cup of tea. I would have been surprised if I hadn't liked it. If you feel like what I've talked about is the kind of thing you would like, then this is something for you. If, on the other hand, you don't really care one way or the other, you will probably not like this. It's not for everyone, that is for sure.

Birdman - Calvin and Riggan

"Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)" has been talked about a lot ever since it first premiered. People have been praising it up and down, raving about every little detail of it. Saying it's a masterpiece. Because of this I've been rather skeptical, rarely can I go into a film that is so hyped up without being at least a little bit disappointed. Today was not like that.

"Birdman" follows Riggan Thomson, a former big-shot actor who is credited by bringing life to the superhero as a film genre. He is setting up a play on Broadway which he is both writing, directing, and starring it. He's putting everything on the line to be viewed as something more than just a filmstar, more than just Birdman.

The entirety of this film is a perfect balancing act of crazy indie-picture, and mainstream Oscar-bait. It's about a filmstar and his view of the film business, which is something the Academy just loves. Time and time again we see these "meta" films about the business itself being nominated, not necessarily because they're the best, but because the voters identify with them more. At the same time we have an artsy and barrier-breaking film which manages to fool the audience into thinking that this is an extremely small film, almost student level. It all takes place at the theatre, never leaving unless they absolutely have to, and even then they go to limited sets. It's almost as if the film itself is a play.

The cinematography in this film is some of the best I've seen in years, and if it doesn't win that award at the Oscars something is wrong. It is clearly better than the rest of the nominees, and in a way that is easily accessible for everyone. Often cinematography can be hard to judge for the average filmgoer, it's just a frame you see things through. But the way the camera is used in this film can clearly be noticed. Almost the entire film is one "continuous" shot, all the cuts are hidden with either clever transitioning shots or VFX shots. This has limited the use of the camera, as you can't just cut to a closeup, then cut to a wideshot, then see something that happens on the other side of the world. You move with the camera throughout the film, it's almost like you are a character in it. Again, it's like a play.

The acting is also some of the best, and everyone in it who is nominated for Oscars have deserved it. They are all in on the game that this is a pseudo indie picture, they manage to act in a way that resembles amateurish that is in actuality great. It's like Calvin's drawings in "Calvin and Hobbes". Bill Watterson draws them in such a way that they look exactly like a child's drawings, but they are in fact amazing drawings that perfectly represents what they are supposed to. You can't simplify something to such a degree unless you really understand it to begin with, and it looks like everyone in this film understood what they were doing.

As a closing remark, this film is amazing. If it is still in theatres where ever you are right now, go watch it. Even if you already have. This won't be as magical and as special experienced through the glow of a laptop screen, or on your Nokia in your hand. Treat yourself to the real experience this time. It's worth it.

Thursday, 5 February 2015

Unbroken - Not Very Jolly

"Unbroken" is one of the more silent and unkown Oscar nominees this year. It's actually up for three awards, one for cinematography, and for both sound mixing and sound editing. It doesn't really have any star power to it, except for the fact that Angelina Jolie directed it. But not too many people go into a film because Jolie directed it. Still, it's done okay enough at the boxoffice, and well enough with the critics. Now it's my turn to talk about it.

"Unbroken" follows Louis Zamperini, an Olympic runner who ends up fighting in the second world war against the Japanese. The first part of the film focuses on his childhood, him finding his dream and going to the Olympics in Nazi Germany before suddenly being thrown into the middle of a war. The main plot of the film starts after Louis' bomber crew crashes into the ocean on a rescue mission, they are stranded in the ocean until they're picked up by a Japanese ship and are then put into Japanese prisoner camps.

The film has gotten generally luke warm reviews, people say it's been done before, better. And I have to agree to an extent. We have seen all of the elements of this film before, but I can't say that I have seen them put together like this. Does it work? Not all the time. Sometimes it just drags on because they decide to spend too much time on one aspect of the film, while other times it goes to fast, you barely get to understand what's going on before it's over. The acting is nothing to write home about. It's just there, it gets the job done, but you won't be left with any lasting impressions of it. The biggest surprise there was how well Domhnall Gleeson pulled off an American accent.

All in all, this isn't something you need to spend two plus hours of your life on, unless you're really big on war films. You won't regret watching it, but you definitely won't remember it fondly even a week after. It will just be another thing that happened in your life, and you won't even remember it again until that one time you happen to zap by it on cable and spend a few moments trying to remember why it feels to familiar.

Wednesday, 4 February 2015

Nightcrawler - Not *That* Nightcrawler

No, it's another X-Men film that you somehow missed. Trust me, I checked. This "Nightcrawler" stars Jake Gyllenhaal as Louis Bloom. A jack of all trades who takes a sudden interest in filming news stories for the highest bidder.

"Nightcrawler" has been talked about and praised for quite some time now, but it wasn't until last weekend that it finally made its way to little Norway. It more or less only made it here in the first place because of all of its nominations and wins during the on-going awards season. And I am so very glad that it did. This is by far the film that will define Jake Gyllenhaal's career for years to come. He has been known for quite some time as "that gay cowboy" from "Brockback Mountain", sometimes even as distantly as just Maggie Gyllenhaal's brother, this may still hold true for the more casual moviegoers, but it definitely won't for the more avid film buffs.

"Nightcrawler" follows Louis Bloom and his associate Rick while they crawl the nights of Los Angeles looking for the best news stories to sell to the news stations. Lou gains a sudden advantage in the field by really not holding back. He gets closer than anyone, and subsequently is the one whose clips are sold the most. Gyllenhaal offer some of the best acting of 2014 in this film, some of the best of the decade so far. Showing a range of emotion and being seen far too rarely these days. Clocking in at just under two hours I was fearing that it might feel too long, but Gyllenhaal's presence really keeps you in the moment. Always wondering what is going to happen next, what will he do now? The two hours just flew by, and it ended at more or less the perfect time. Not dragging it too long, and not cutting it too soon.

Overall this is just an amazing film, definitely one of the bests of recent years. I would even go so far as to say that this is a film that will be remembered. Maybe not the so much the plot and meaning of it, but the character Louis Bloom and Gyllenhaal's portrayal of him. It will be one the films that my generation will curse the generations after them for not watching because of how outdated it is (which I do think the plot will become in not too long). I'm just saying, those darn kids better get off my lawn.

Saturday, 31 January 2015

What We Do in the Shadows - Mock the Vamp

Once again I was lead into a cinema on nothing more than good word of mouth online and the idea that I maybe once saw a teaser for the film. It's surprising how often this results in a pleasant experience.

"What We Do in the Shadows" is a mockumentary following a group of vampires who all live in the same house. One of the pillars of being a vampire is not telling it to anyone, as it will only end up with fighting, and humans are just better off not knowing. The camera crew shooting an exposé excluded, of course.

The word I head of this film was that it would be one of the funniest of the year, but I was still taken aback at how funny this film actually was. They don't really do any jokes about vampires you haven't seen or heard before, but they do them in a refreshing and incredibly fun way. Having each vampire be from different points of time is one of those ways. It's often glanced over how old vampires are, and how much of an age difference there can be, but here it's all on the table. You have your present day vampires, and you have vampires dating back eight thousand years.

There has been a lot of mockumentary style comedy over the last decade or so, to the point where I myself often can be put off a bit just by the mention of it being used (even though I quite like a lot of mockumentaries). But this proves that the genre does indeed have merit. They use the mockumentary aspect more to their advantage than things like "Parks and Recreation" or "The Office" which might be the best known examples of this type of storytelling. This isn't just a comedy in the style of a documentary (i.e. shaky camera, talking to the camera), they incorporate a lot more into it. Making it feel like a proper documentary a lot of the time, making it all the more ridiculous and hilarious. If you only see one film about vampires this season, make it "What We Do in the Shadows".

Thursday, 29 January 2015

Paddington - A Lovely Reunion

I can't say that Paddington Bear had the biggest influence on me growing up. But I do remember watching cartoons about him, and my parents getting excited when visiting Paddington station in London. The thought had never crossed my mind that he should get a live action film, but here we are.

This film tells the "origin story" of how Paddington (or Roaaawrgck as he's called in Bear) comes to London and gets to live with the Brown family. In just over ninety minutes we get to see everything from the jungles of dark Peru to the suburban telephone booths of outer London. This is the first film in a long while where I felt it was exactly the length it should be, not too long and neither too short. It never felt rushed, but there were no parts where it really dragged either. Far too rare these days. Although there are still some storytelling issues which can be mistaken for dragging, but it's more of an imbalance of tone. The film starts of with quite an absurd segment. We get to see talking bears who live in houses for one, but it's also generally filmed and told in very absurd and bizarre way. It's hilarious, and makes you feel right at home in the film. Unfortunately right after this segment ends we rarely get to see that kind of storytelling again. It pops up here and there, and times when you don't really expect it. It puts you off for a moment before you realise how fun it is, and then it's all over.

The film is just amazingly cosy. There's not really a better word for it. It gives you a warm and fuzzy feeling throughout the experience. I was actually left wishing I had seen it for the first time at Christmas times when there's that special hint of fuzzy already in the air. Paddington as a character is just delightful. There are times when he can feel a bit too naive, but you are supposed to feel that way, especially when you're my age and suddenly identify more with the dad of the story than the children. The villain of the film is one of the most efficient ones I've seen. From the get-go we know what she want, and she never appears unless it is to do something necessary. There's not much dillydaddling with exposition and gloating (though there's always some) and Nicole Kidman manages to make this extremely cartoonish character feel real and scary.

This film is just a treat. It's not the best of anything, don't get me wrong. There are better films, but there are few that are more delightful. There are few that I believe can be loved by so many members of a family. It's got a little something for everyone, and I absolutely recommend everyone watch it at some point.